Aksjonæravtale – kjekt å ha, eller et absolutt krav?

Som alle andre bindende juridiske avtaler så er aksjonæravtalen, i et overordnet perspektiv, helt ubetydelig når alt “går på skinner” og alle er enige. Du trenger den først når uenighet oppstår, men da kan det også vise seg at du virkelig har behov for den!

Min erfaringsbakgrunn spenner fra selskaper med alt fra en til over 700 aksjonærer. I tillegg har jeg jobbet i selskaper med forskjellige familiegrener som aksjonærer, og gjerne med flere generasjoner samtidig. Ekstra interessant har det vært å jobbe i selskap med to sterke eierfamilier med flere generasjoner og familiegrener på begge sider. Felles for dem alle er at det i et perspektiv over flere år alltid vil være slik at forskjellige aksjonærer vil kunne ha forskjellige ønsker for sitt eierskap. Dersom det ikke er forenlig at alle får sine ønske oppfylt (og det vil det ofte ikke være), så vil en aksjonæravtale kunne være en katalysator for å unngå uenigheter og konflikter. Den beste avtalen du har er ofte en avtale som skrives når alle er venner og ingen konflikter er tilstede. Videre er den beste avtalen ofte den som blir liggende i skuffen og aldri tatt frem – aksjonæravtalenes særpreg er nemlig ofte slik at de gir styring av retning og beslutning uten at noen trenger å presse på eller på annen måte true seg til et valg av retning. Dersom avtalen er godt skrevet, og innholdet er enkelt og godt kjent for deltagerne i avtalen, så trenger man ikke “ta den opp av skuffen” for at den skal virke i praksis.

Hva bør en slik avtale inneholde?

Som alt annet i næringslivet er svaret på dette situasjonsavhengig. Er det et lite selskap, et stor selskap, er det få aksjonærer eller mange, er det forskjellig styrkeforhold mellom aksjonærene (mange/få aksjer eller forskjellig tilgang til kapital), er det asymmetrisk informasjon mellom aksjonærene (noen sitter i styret og kjenner mange detaljer, mens andre ikke er så godt informert), er noen aktive i bransjen og kjenner denne godt, mens andre aldri har vært innom bransjen, osv. Det er derfor et stort spenn på hva og hvor mange punkter man bør regulere i en slik avtale. Her bør man rådføre seg med noen som har erfaring med å skrive slike avtaler, slik at man får en avtale som er best mulig tilpasset formålet. Følgende elementer er det vanlig å se i slike avtaler (listen er på ingen måte uttømmende, og baserer seg kun på min egen erfaring):

• Rapportering
  Dersom noen aksjonærer er representert i styret eller i ledelsen av selskapet og andre ikke, så vil informasjonstilgangen være veldig forskjellig mellom disse. For å sikre en bedre og viktig likebehandling av aksjonærers tilgang til informasjon, og da spesielt relatert til finansiell informasjon, kan det være lurt ta med noe rundt hva og hvor ofte man skal rapportere til samtlige eiere. Man skal dog huske at man dermed i praksis innskrenker både administrasjon og styrets normale rett til å ta beslutninger i slike saker.
• Utbyttepolicy
  Forskjellige eiere kan ha helt forskjellige syn på dette punktet. I mange tilfeller kan det med rette hevdes at selskapet har behov for all tilgjengelig kontantstrøm, og derfor bør det ikke utbetales utbytte, men det blir ingen god løsning for eiere som er avhengig av en viss kontantstrøm i form av utbytte. Det er derfor viktig å bli enige om hovedlinjene rundt dette punktet. Regnskapslovgivningen vil også kunne sette begrensninger her som man uansett ikke kommer utenom. Under dette punktet kan det f.eks. være fastsatt at man alltid skal utbetale minimum 20 % av resultat etter skatt i utbytte.
• Valgkomité
  Styresammensetningen er meget viktig (se under), og litt avhengig av eiersits, så vil forslag fra valgkomiteen ofte være det som “vinner frem”. Sammensettingen av en slik komité er det derfor viktig å avtale, slik at hvem som skal representeres der er klargjort for fremtiden. Komiteens leder bør antagelig være uavhengig, eller så bør vervet rullere mellom de største eierne.
• Styresammensetting
  I teorien har alle styremedlemmer samme oppgave, og det er å sikre de riktige valg for selskapet på lang sikt (og ikke nødvendigvis hva som er riktig for enkelte eiere på kort sikt). I praksis derimot viser det seg ofte at styremedlemmer opptrer som representanter for de de er valgt av, og derfor er det meget viktig at styresammen-settingen bestemmes før valgene gjøres på generalforsamlingen. Her kan det for eksempel avtales at dersom man eier over 10 % av selskapets aksjekapital, så har man rett til 1 styreplass (husk også at vedtektene da må da høyde for at det kan bli opp til 9 styremedlemmer – ved en grense på akkurat 10 % kan det i teorien bli 10 styremedlemmer). For å sikre en uavhengig styreleder (hvilket ofte er ønskelig i selskaper med flere likeverdige eiere), kan man gjerne vedtektsfeste at det er generalforsamlingen som velger styrets leder (les mer om styreansvar her).
• Salg av aksjer
  I enkelte selskaper (i alle fall de som er dominert av private equity aktører), vil det være avtalt en såkalt exit i en aksjonæravtale. Det vil si at man er enige om at selskapet skal selges videre innenfor en tidsramme (gjerne 4 -7 år). Videre bør det også være avtalt om og hvordan en stor eier kan selges seg ned eller opp, eller alternativt at de ikke har mulighet til dette, såkalt standstill. I noen tilfeller kan det også være aktuelt at en eier har lov til å kjøpe seg opp hvor mye man vil, men at man f.eks. får tilbudsplikt dersom man kommer over enkelte grenser (i børsnoterte selskaper er dette nedfelt i lovverket, så slike selskaper trenger ikke dette i aksjonæravtaler).
• Drag-along
  I aksjonæravtaler er det meget vanlig med såkalt medsalgsplikt. Dette betyr i praksis at dersom en (eller flere) store eiere kommer i en posisjon hvor de kan selge selskapet for en god pris (gitt at enkelte forhåndsavtale kriterier er innfridd, f.eks. at de selv sitter på mer enn 33,3 % av aksjene), så kan de kreve at de andre deltagere i aksjonæravtale også må selge sine aksjer (de blir dratt med i salget). Årsaken til dette er at et salg av en majoritetspost (>66,7 %) eller helst hele selskapet (100 %) vil gi en langt bedre pris enn salg av minoritetsposter.
• Tag-along
  Tilsvarende vil det ofte være dersom en eiere alene klarer å fremforhandle en meget god pris for sine aksjer, så vil det kunne være avtalt medsalgsrett, hvor de andre aksjonærene kan kreve å få solgt sine aksjer samtidig (dersom de mener prisen er fordelaktig).
• Emisjoner og nødemisjoner
  Et selskap vil ofte komme i en posisjon hvor det trenger mer kapital. Ofte vil en aksjonæravtale da forutsette at alle deltagere i avtale får en likeverdig (proratarisk) mulighet til å delta i emisjonen. Det kan også være slik at dersom ikke alle har mulighet (finansielle “muskler”) til å delta, så blir det ingen emisjon, fordi man ikke ønsker utvanning av aksjonærer eller endring i maktfordelingen/eierbrøken. Når det gjelder nødemisjoner derimot (hvor selskapet er avhengig av tilførsel av kapital for å overleve), så vil man fortsatt sikre at alle får muligheten, men de som ikke har anledning vil miste sin mulighet og dermed oppleve å bli utvannet (ellers vil jo selskapet gå konkurs, og det tjener ingen på).
• Pantsettelse
  Det er ikke uvanlig at man i aksjonæravtaler nedfeller at det ikke skal være mulig å pantsette aksjer. Dette fordi det vil kunne virke på tvers av enkelte av punktene i avtalen, hvor en part ikke vil kunne oppfylle sine forpliktelser fordi banken eller annen panthaver ikke gir sin tillatelse til f.eks. å selge (drag-alone).
• Handel med nærstående parter
  Ofte vil en aksjonær kunne opptre som enten kunde eller leverandør overfor selskapet. I slike tilfeller er det vanlig å nedfelle i aksjonæravtalen at alle transaksjoner skal gjøres med såkalt armlengdes avstand, eller på normale kommersielle vilkår.
• Ledelse av selskapet
  I enkelte aksjonæravtaler inntas det punkter om hvordan leder og eventuelt ledergruppen skal godtgjøres. Dette kan være i form av aksjeprogram, bonuser og lignende. I slike tilfeller skal man være klar over at aksjonærene på denne måten overstyre det organet de selv har satt til å gjøre dette, nemlig styret.
• Verdsetting/pris på aksjer
  I mange av punktene i en aksjonæravtale kan fastsettelse av pris være et viktig del av punktet. Dette er ofte en meget krevende øvelse og kan inneholde alt fra fastsatte beregningsformler til hvem som skal være godkjente som eksterne parter for å verdivurdere selskapet. Her er det store muligheter for at avtaleverket kan bli komplisert, og det finnes få (om noen) enkle løsninger på utfordringen.

Hvem er bundet av aksjonæravtalen?

Min erfaring er at en del aksjonærer tror at en slik avtale binder selskapet. Det gjør den i utgangspunktet ikke. Dette er en avtale som inngås mellom aksjonærer, og selskapet er ikke en del av denne avtalen. Selskapet kan derfor ikke bli erstatningspliktig, eller ansvarlig for at avtalen overholdes. Dersom det foreligger brudd på avtalen, så må aksjonærene selv løse dette, enten gjennom samtaler og forhandlinger, eller i siste instans via rettslige skritt. Mange slike avtaler inneholder derfor også passuser om hvordan og hvor lang tid man har på seg til å rette ett brudd, og det kan også være at man har avtalt hva som skal skje ved brudd som ikke er rettet til avtalt tid. Når det er sagt så betyr ikke dette at selskapet ikke skal eller bør ta hensyn til det som står i avtalen. Dersom selskapets styre og ledelse er informert om innholdet i en aksjonæravtale, så vil det selvsagt oppfattes som god kutyme om de tar hensyn til innholdet i sitt daglige virke.

Oppsummering

I innledningen stilte jeg spørsmålet om en aksjonæravtale er noe som det er kjekt å ha eller om det er et absolutt krav. Juridisk sett er det selvsagt ikke noe krav om en slik avtale, men dersom dere ønsker å unngå mulige konflikter i fremtiden, så er det min anbefaling at dere omgående setter dere ned og blir enige om en slik avtale – det vil være til det beste for både selskapet og dere aksjonærer.