Noen synes det ikke er så nøye om vi skriver litt feil her og der. Må vi henge oss opp i om det står og eller å? Alle forstår vel meningen om vi skriver ovenfor istedenfor overfor? Og orddelingsfeil er det vel i alle fall unødvendig å rette på?
Den dyktige NRK-journalisten Fredrik Solvang uttalte i forbindelse med en tale han holdt til Riksmålsforbundet da han fikk utdelt Lytterprisen for 2017: “I Dagsnytt 18 forsøker vi å føre en streng, men rettferdig språkpolitikk. Vi spikker, sliper, knar og polerer egne formuleringer, jeg får kjeft av vaktsjef når setningene likevel blir for lange og innfløkte, og det fantastiske kollegiet som lager disse sendingene påtaler hverandres feil eller unøyaktigheter samtidig som vi roser hverandre for språklige innertiere. Strengt, rettferdig og humant. Det vi formidler skal være korrekt, presist og meningsbærende. Ordene betyr alt.” Han, og kollegiet i Dagsnytt 18, er derfor åpenbart av den mening at det betyr noe om vi blander da og når, og om vi vet forskjellen på en bevilgning og en bevilling.
En av de endringene vi har sett eskalere de senere år, er økningen i det som populært kalles orddelingsfeil, men som egentlig heter særskrivingsfeil. Orddeling er nemlig det vi gjør når vi (eller dataprogrammet) deler et ord som er for langt til å få plass på linjen med en bindestrek. Særskrivingsfeil er når vi velger å dele ett sammensatt ord, til tross for at det ikke skal deles.
Hvorfor deler vi disse sammensatte ordene?
Jeg har ikke sett noen empiriske studier som forklarer hvorfor vi velger å dele ord som i utgangspunktet ikke skal deles. Det er jo tross alt en ekstra “operasjon” å trykke ett ekstra mellomrom. Dersom jeg allikevel skal forsøke meg på en forklaring, så tror jeg vår påvirkning fra spesielt Microsoft antagelig må ta mye av skylden her. I både Word, PowerPoint, Outlook og andre programmer fra selskapet blir korrekt sammensatte ord ofte belønnet med rød strek under, og med forslag om å (feilaktig) dele ordet i to. Det er påfallende hvor ofte dette skjer, men det er i alle fall en trøst at maskinlæring og kunstig intelligens sannsynligvis vil bidra til at dette blir bedre i fremtiden (hva er kunstig intelligens).
Noen eksempler
På det legendariske hotellet Waldorf Astoria på 301 Park Avenue i New York kan du leie “The Presidental Suite”. På Color Line kan du leie en 5-sjerners suite med havutsikt, og på Etiahads nye Airbus A380 kan du leie en tre-roms ombord i flyet som de kaller “The Residence”. Du betaler riktig nok rundt 130 tusen kroner for en vei, men da står det til gjengjeld en butler som har sin utdannelse fra Savoy Academy til din
disposisjon. Uansett hva du velger av dyre suiter med interessante navn, så kan det ofre være at det enkle er det beste. På Bastøferjen mellom Moss og Horten har de ikke valgt et fancy navn, men gått rett på sak. What you see is what you get!
Hos min arbeidsgiver (forøvrig ett ord som får rød understreking av WordPress) er vi veldig opptatt av at Fargerikebutikkene er fargerike butikker, men det er overraskende mange som blander de to begrepene. Her har vi forøvrig en litt spesiell regel som kommer til anvendelse, for er det ikke slik at egennavn skal stå alene, eller med bindestrek? Språkrådet uttalte i 2015 at hovedregelen er at “…navn der førsteleddet selv er et egennavn, skal ikke ha bindestrek.” (Oslofjorden, Ekofiskfeltet, Wienkongressen). En annen spesialitet er der egennavnet har blitt et vanlig fellesnavn, der skrives det sammensatte ordet med liten forbokstav på egennavnet (geigerteller, gulbrandsdalsost, norgesglass).
En bekjent av meg la nylig ut en annonse hvor hans arbeidsgiver søker etter en “digital markedsfører”. For meg høres det ut som en datamaskin eller en programvare. Facebook eller et godt CRM system kan nok helt sikker benyttes som en digital markedsfører, men jeg tror de egentlig er på jakt etter en digitalmarkedsfører, eller med andre ord en ny ansatt. Andre morsomme eksempler jeg har observert
er sukker biter (høres vondt ut), hundre lapper (kan man definitivt ikke betale med), tre sko (kan man ikke ha på samtidig), fiske boller (gir nok dårlig med napp), og når bensinstasjonen skriver “kun kort fylling”, så kan man vel ikke fylle på så mye drivstoff da.
Tilbake til journalist Fredrik Solvang om hvorfor han mener korrekt språk er viktig; “Dårlig språk åpner ikke bare for misforståelser og tvetydighet i formidlingen. Dårlig språk gjør at man begynner å tvile på avsenderen, for hvis han eller hun ikke behersker språket, hva mer er det vedkommende ikke vet eller kan?”. Personlig tror jeg Solvang langt på vei har rett her, og dette er nok hovedårsaken til at jeg er villig til å ta rollen som “den strenge frøken” på arbeidsplassen min. Hos oss står verdien Solid sentralt (ja, vi skriver den med stor S), og det er selvsagt sannsynlig at noen vil sette spørsmålstegn ved vår troverdighet dersom vi ikke behersker elementær norsk rettskrivning. Om det finnes andre grunner til at jeg er mer enn gjennomsnittlig opptatt av dette vet jeg ikke, men jeg er klar over at det er overhengende fare for at jeg fort kan få et litt nerdete stempel av mange. Når det er sagt, så finnes det selvsagt alltid noen som er mer ekstreme enn andre. Ta for eksempel Aftenpostens utmerkede sjakkspaltist Atle Grønn. Han har skrevet en vitenskapelig artikkel om konjunktivisk bruk av verbets imperfektive aspekt i russisk uten konjunktivpartikkelen ´by´. Med andre ord er det nok litt å gå på for oss andre fortsatt.
Per Jørgens blogg 