I 1985 startet en gjeng med entusiastiske ungdom sitt første år på videregående skole. Blant dem var det en gutt ved navn Roger fra Lisleby, og en gutt ved navn Per fra Begby. Begge hadde nok en viss dragning mot det pretensiøse, så det tok ikke veldig lang tid før de begge erklærte at de gikk på Fredrikstad Handelsgymnasium.
Roger og Per var nok begge i førsten litt uvitende om at de var langt mer interessert i språk enn normalt var. Det faktum at de likte ord som sne istedenfor snø og frem istedenfor fram var en ting, men å snakke om sprog og Oslo med stemt s var nok kanskje å dra det litt lang. At vi hadde begynt å bevege oss fra bokmål til riksmål var antagelig åpenbart for flere.
Den motiverende lærer
Den usedvanlig motiverende og humoristiske læreren Per Edgar Sønsterud likte til stadighet å lure inn noen visdomsord i de unge elevenes fortsatt åpne og lærevillige hoder, men når han predikerte at “…jeg vet at dere synes at matematikk er morsomst, men husk: norsk er viktigst!”, så var det nok flere som stusset litt. At Sønsterud var skuffet over at vi ikke hadde lært navnet på faget han underviste i etter 6 måneder var jo mer naturlig – han underviste nemlig i et fag som hadde to t´er i seg, men de stod ikke ved siden av hverandre, og matte var noe man hadde på gulvet for å tørke av seg på beina på! At han også understreket at hans kjære matematikkfag naturligvis (for han) måtte oppfattes som morsomst var jo klart, men at norsk var viktigere overrasket nok de fleste elevene. I alle fall den gangen.
Om alle disse a-endelsene
De fleste nordmenn er oppvokst i møblerte, om enn sparsommelig møblerte, hjem. Er du også født helt tilbake på sekstitallet slik som Roger og jeg, så har du også antagelig hørt om helgen som et synonym til weekend, mens du fortsatt har trodd at helga er et jentenavn. Den gangen gikk noen også i kirken. Når jeg første gang hørte prester snakke om kirka, så avfeide jeg det enkelt med at dette var unge prester som så gjerne ønsket å fremstå som moderne, og da ble a-endelsen langt mer ungdommelig oppfattet (trodde de sikkert). I dag hører jeg kirka overalt, men jeg får meg ikke selv til å si det, og helga er nok fortsatt noe annet enn slutten på uken for min del. På 70-tallet reiste min onkel til sjøs etter å ha fått jobb hos Kloster rederi, og han jobbet på noe så eksotisk som cruiseskip i Carribean. I dag sier mange, inkludert nyhetsopplesere på radioen; Karibia. Det blir for meg like rart som kirka. Antagelig begynner jeg å bli gammel, for jeg synes det høres mye flottere ut med Carribean. På radioen hørte jeg forresten i dag at Heidi Weng muligens ville klare å ta over ledelsa i Tour de ski, men det er mulig at det kun var dialekt, og at ledelsen fortsatt er “offisielt NrK språk”.
På beste vestkant er det faktisk også vanskelig med a-endelser
I romjulen besøkte vi butikk og cafèen “På Posten” på Oslos beste vestkant. Det er eierne av “På Posten” på Herføl (de med verdens beste brød) som nå også har åpnet i Tigerstaden. På vei gjennom den fornemme bydelen Frogner ser jeg til min forundring at Statens Vegvesen er usedvanlig inkonsekvente med skiltingen. På annenhvert skilt står det Majorstuen, og på de andre står det Majorstua – mon tro om det er hensiktsmessig å benytte to skrivemåter på samme sted her hvor det tross alt er mange utenlandske turister?
Språket er i endring
Heldigvis utvikler språket seg. Engelske låneord har jeg alltid ønsket velkommen, og jeg synes det virker helt naturlig å bli servert Champagne på nyttårsaften. Jeg er litt mindre trygg på hva det er i et sjampanjeglass. Med jevne mellomrom har jeg bilen på service, og jeg aner en viss skepsis til bilverksteder som tilbyr sørvis. Det var i 1998 at Språkrådet på sitt årsmøte vedtok sin gaid for normeringsarbeid med importord. Nå kan det selvsagt hende at opptil flere hadde fått det med seg om de hadde nevnt at det var en guide de utarbeidet, men da hadde det jo blitt helt feil. De “oppfant” i tillegg et helt eget ord som de kalte norvagisering, og det vil si at man gir et låneord fra utlandet en norsk skrivemåte. Nå skal det i rettferdighetens navn legges til at vi i mer enn 150 år har fornorsket låneord. Tidligere skrev vi certificat, chocolade og praxis, men da er vi tilbake rundt 1860-tallet. Nå viser det seg heldigvis at verken media eller vi nordmenn generelt alltid “gjør som Språkrådet sier”, da vi fortsatt spiller squash (skvåsj), vi benytter en clutch (kløtsj) når vi ønsker å skifte gir, og vi ser kampsportutøvere gjennomføre en fight (fait).
Og skj-lyden har jeg ikke engang berørt
Jeg skal spare dere for alle de tvilsomme uttalelser ungdommen kommer med når de sliter med skj-lyden. Jeg nøyer meg bare med å konstatere at vi nok er i ferd med å “tape” denne kampen. Ungdommen er og blir fremtiden, og selv rappere fra Oslos beste vestkant velger å uttale ord som om de var førstegenerasjons innvandrere til kongeriket. Det er nok bare å synge med Karpe Diem om at “…det er lett å være rebell i sjellerleiligheten din…”.
Frederik II videregående skole
I dag har det som på åttitallet het Christianslund videregående skole blitt slått sammen med Frydenberg og fått navnet Frederik II videregående skole. Selv nesten tredve år etter at Roger og jeg gikk ut fra skolen, må jeg nok innrømme at vi hadde et godt poeng. Det er fortsatt langt flotter å ha bli uteksaminert fra et handelsgymnasium enn fra en videregående skole mener nå jeg. Som nevnt er språket (sproget) i endring, og vi gamle gubber må nok antagelig innse at om få år går vi i kirka på julafta, hvor det fortsatt leses høyt fra bibela.
Neste blogginnlegg
Neste innlegg vil også kretse rundt språket vårt, og da vil jeg ta for meg de store utfordringer det ser ut til at vi står overfor når det gjelder særskrivingsfeil, eller orddeling som mange kaller det.
Per Jørgens blogg 