I følge store medisinske leksikon er en narsissist en person som kjennetegnes av et stort behov for oppmerksomhet og beundring, har overdreven oppfatning av sin egen betydning, er arrogant, utnytter andre og viser manglende empati. Opp gjennom tiden har historien gjerne konkludert med denne diagnosen for personer som den romerske keiseren Nero, Aleksander den store, Henry den VIII, og kanskje selvsagt personer som Adolf Hitler, Josef Stalin og Robert Mugabe. I den senere tid har også Donald Trump blitt lagt til på listen. I følge Washington Post var også Steve Jobs en narsissist, til tross for at han også hadde en ydmyk side. At den geniale mannen, som kanskje er mest kjent for å endre våre liv gjennom sin sterke overbevisning, var en sta person med høy selvtillit er godt kjent, og da hans kone Laurene ble spurt av Walter Isaacson om hva hun tenkte om at han skulle skrive biografien om Jobs svarte hun “ja, du kan gjerne skrive den, men du må ikke skjønnmale ting, da jeg gjerne ser at alt blir fortalt sannferdig”.
Når man leser Isaacsons biografi om Steve Jobs så sitter man lett igjen med inntrykket av at denne lederen var så sta og egen at det var ingen som klarte å endre hans meninger. Det viser seg at historien definitivt har flere sider. Visst du for eksempel at Jobs insisterte på at Apple aldri skulle lage en telefon? Gjennom flere år forsøkte dyktige ledere og sterke personligheter i organisasjonen å overtale Jobs til å lansere en telefon, men svaret var alltid det samme: NEI. Heldigvis ga de seg ikke, og til slutt sa Jobs ja til å lage en telefon, men det var selvsagt helt utenkelig å slippe til andre selskaper med egne app’er i App Store. Nye overtalelser måtte til, og det tok over et år å få Jobs med på at også andre måtte få utvikle App’er til telefonen. Ni måneder etter lanseringen hadde App Store 1 milliard nedlastinger, og ett tiår senere hadde iPhone generert mer en ett tusen milliarder dollar i omsetning.
“An iPod, a phone and an internet communicator. Are you getting it? These are not three separate devices – it is one device – and we are calling it iPhone!”. Har du ikke sett den legendariske lanseringen i 2007 – er det bare å følge linken her.
Flere studier viser at personlighetstrekk ikke nødvendigvis er like fra en situasjon til en annen. Tenk på den dominerende lederen som enkelte ganger blir stillferdig og tilbaketrukket, den ekstremt konkurransepregede kollegaen som sporadisk blir samarbeidsvillig, eller den kroniske prokastinereren som plutselig leverer et prosjekt før tiden. Selv de mest firkantede personer kan være fleksible en gang i blant, så det er åpenbart at kontekst og situasjon betyr mye. Forskning viser også at det er mulig å påvirke selv narsissister, men du må lære deg triksene og finne situasjonene.
Corning Inc. er et selskap stiftet i Massachusetts i 1851, og er en produsent av glass, keramikk og lignende. Konsernsjefen Wendell Weeks fikk for noen år siden en telefon fra Steve Jobs. Jobs ønsket å erstatte plastikkfrontene de den gang benytte og som fikk mange riper, med glass isteden. Når det visste seg at glassene ble for skjøre, ringte han til Weeks for å klage og be de lage skikkelige glass. Weeks sa deretter ja til å jobbe med personer i Apple som var teknisk dyktige, og Jobs svarte umiddelbart at han var teknisk dyktig nok. Weeks fant rask ut at Jobs ikke var i nærheten av å kunne nok om glass til å forstå hvordan problemet skulle løses, så han sa rett ut at “la med lære deg litt om vitenskapen rundt hvordan glass fungerer, og så kan vi ha en verdiskapende samtale om temaet etterpå”. Jobs sa ja til dette, og etter noen uker med opplæring og samarbeid endte det hele med at Weeks og Corning sin løsning ble valgt, og Jobs synes ikke de var så udugelige allikevel.
De ueniges paradoks
Sterke personligheter blir ofte sett på som kronisk uenige. Så fort de blir utfordret på sine meninger og sine syn, så ser de utfordrerne som konkurrenter, og de blir (eller snarere forblir) uenige med sine utfordrere. Studier viser overraskende at det i slike situasjoner faktisk kan være riktig å “slåss” for sine meninger istedenfor å gi seg. De såkalte “kronisk uenige” blir faktisk som oftest motivert av konflikt og motstand. Forsker har f.eks. studert hvordan sterke eiere velger styremedlemmer til sine bedrifter, og det viser seg at de kandidatene som står opp for sine meninger og ikke bare sier ja og ha til eierne første gang de møtes, oftere blir valgt som styremedlemmer (les mer om hvordan sette sammen et styre). På 80-tallet delte ledelsen i Apple ut en premie hvert år til den personen som hadde turt å utfordre Steve Jobs. Dette resulterte deretter i at den årlige vinneren ble valgt ut av Jobs til å lede en egen divisjon i selskapet. Det å være uenig og tørre å stå opp mot sterke personligheter som normalt aldri gir seg gir derfor ofte uttelling snarere enn motsatt.
Da Apples ingeniører første gang lanserte ideen med en telefon, svarte Jobs med en lang liste av argumenter om hvorfor dette var en dårlig ide. Ingeniørene responderte først med å si seg enige i argumentene, men la deretter til: “Dersom Apple lager en telefon, hvor flott og elegant kan ikke den bli?”. I tillegg til dette kjente de jo til Jobs konkurransementalitet overfor Microsoft, og derfor la de til “Når tror vi at det kommer en Windows phone på markedet?”. Det tok lang tid å overbevise Jobs, men historien kjenner vi, men i mindre grad alle de viktige medarbeiderne som ikke ga seg før de klarte å overbevise sjefen.
Denne artikkelen er inspirert av en artikkel i Harvard Business Review i mars-april 2021 nummeret, som igjen var et utdrag av boken “Think Again: The Power of Knowing What You Don’t Know” skrevet av Adam Grant som er organisasjonspsykolog ved Wharton.
Per Jørgens blogg 